COVID-19 og Instinktet Vårt Til Å Overleve
I disse dager har hele verden coronaviruset, COVID-19, på agendaen. Tidligere var det flyktningkrisen og klimaendringer som sto i sentrum for vår oppmerksomhet. Hvordan kunne hver enkelt bidra for å påvirke utviklingen og sørge for at flyktninger som trengte det, fikk nødvendig omsorg.
Flyktningproblemet er fremdeles et viktig tema i noen land. Mens andre land bare er opptatt av økningen i antall asylsøkere. I de fleste land er flyktningeproblematikken dessverre ikke interessant i det hele tatt.
Akkurat på samme måte er det med klimaendringene. I noen land vekker de dype bekymringer, i andre land skaper de litt angst. Og dessverre er nok det samme tilfelle her som med flyktningspørsmålet, i de fleste land viser folk hverken bekymring eller interesse for klimaet.
Coronaviruset ser derimot ut til å bekymre hele verden. Årsaken kan være at det vil ta lang tid før vi ser resultater av kampen mot klimaendringer. Kampen mot viruset foregår derimot her og nå og gjør ingen forskjell på rike og fattige, unge og gamle eller sosial eller folks status. Coronaviruset hindrer hver enkelt av oss fra å leve livet slik vi er vant til. Det gjør ikke flyktningspørsmålet.
Dessverre beveger vår verden seg inn i en ny katastrofe hver dag. Vi opplever kriger, diktatoriske herskere, epidemier og klimaendringer.
Når vi ser på antall dødsfall etter virusutbruddet, er det ikke så høyt hvis vi sammenligner med alle som dør i kriger, interne konflikter eller stoffmisbruk. Det som bekymrer oss mest, er ikke antall døde, men at vi ikke vet når og hvor vi kan støte på viruset.
De siste dagene har menneskeheten blitt enda mer bekymret, og i noen land har livet nesten stoppet opp. Folk har begynt å hamstre mat og medisiner. Utdanningen har blitt stanset, sportskonkurranser, møter, reiser har blitt kansellert. I noen land er det til og med innført portforbud.
Denne situasjonen har forskjellige årsaker. Én har sin bakgrunn i at myndighetene forsøker å redusere spredningen av viruset og redusere dødsraten. En annen årsak er at enkeltindivider prøver å beskytte seg selv fra viruset ved å hamstre og isolere seg fra det sosiale livet.
I begge tilfeller er oppførselen til både enkeltindividet og myndighetene etter loven og fullstendig rettet mot å beskytte hver enkelt av oss og samfunnet rundt oss. Dette beskyttelsesinstinktet er helt menneskelig og helt hvordan det bør være.
Dette er nøyaktig hva jeg vil ta for meg i denne artikkelen. Altså instinktet til å beskytte seg selv og sitt miljø.
I stort og smått samhandler vi mennesker med omgivelsene våre. Vi elsker kone, mann, barn, mor, far, hus, bil, og hund. Likeledes elsker vi fedrelandet vårt, kontinentet hvor vi bor og verden, men med en litt annen følelse. Denne kjærligheten påvirker oss i nære relasjonen. Det er denne følelsen av fellesskap og nærhet som skaper en forventning til de personene vi liker, akkurat som de har forventninger til oss. En mor og far har forventninger til barnet sitt, barnet har forventninger til foreldrene sine, ja til og med til hjemlandet sitt og hele verden.
Det kan sies at disse forventningene er i samsvar med menneskets psykologi. Alt henger sammen. Alle ting står i forhold til hverandre, men tid sted og følelser er også relative begreper. For eksempel kan likegyldighet og apati overfor en nær venn slå tilbake på deg om noen dager, eller det kan drøye flere tiår. Det gjelder også skaden vi påfører naturen.
Det er som Mark Twain skriver i sin bok “Hva er mennesket?”, at mennesket er en skapning som handler til sin egen fordel. Dette betyr imidlertid ikke, som Twain sier, “at mennesket er et fullstendig egoistisk vesen.” “Hvis en person har det vondt, er han i live. Han er menneskelig hvis han hører andres smerter,” sier Tolstoj. Den beste oppførselen, og den som får oss til å føle oss verdifulle, er den vi gjør for andre. Det som er viktig i denne sammenhengen, er at de som handler riktig, ikke forventer å få noe tilbake for det de gjør.
Resultatet av oppførselen vår, våre forventninger og interesser kalles empati. Empati påvirker menneskelig atferd nesten mer enn noe annet.
I 2017 døde 585 000 mennesker av narkotikabruk.[1] FNs høykommissær for flyktninger kunngjorde samtidig at 70 millioner mennesker måtte forlate hjemmene sine.[2]
På grunn av klimaendringer blir balansen mellom dyr og naturlig vegetasjon forstyrret og truet. Ta for eksempel isbjørnen som burde gått på is og snø, mens den nå er nødt til å gå på bar bakke uten snø. Eller la oss se for oss fisken som døde på grunn av innsjøen den levde i tørket inn. La oss tenke på at barnebarna våre aldri får se truede dyrearter som grå langur, isbjørn, sumatratiger og javaneshorn.
På grunn av coronaviruset kjeder vi oss hjemme i flere-roms hus, med fullt kjøleskap, internett og TV, men uten sosial kontakt med andre. Men selv i denne situasjonen klarer vi ikke forestille oss hvordan mennesker lever i flukt på bare ett rom eller i et telt. Så lenge vi ikke gjør noe for å hjelpe disse menneskene, kommer det aldri til å bli fred på denne jorda.
La oss forestille oss at vi ikke ble født i et gjennomsnittlig land med et visst velferdsnivå. Eller at vi ikke ble født i en familie som klarer seg gjennomsnittlig bra. La oss forestille oss at vi ble født i Angola i 1960 eller Rwanda i 1994, at vi gikk på barneskolen i Somalia i 2006, eller at vi var et barn som levde i Syria eller Afghanistan i 2010. Og la oss forestille oss at vi var en helt normal ungdom som skulle gått på videregående, men som i stedet må prøve å krysse elver, hav eller grenser som flyktning.
La oss føle indre smerte og forvirring på grunn av kriger og sult som vi ikke har forårsaket. Tenk deg at kollegene dine er ute og spiser på kafeer, restauranter, drikker kaffe med vennene sine, men du ikke engang klarer å finne et tørt brød eller et rent glass vann for å tilfredsstille sulten din. Eller, la oss sette oss i skoene til en far som ikke har råd til å kjøpe et par sko til barna sine, men som er nødt til å se på andre fedre som er i stand til å kjøpe sko til barna sine for flere tusen kroner.
Og la oss tenke oss at vi bidrar til alle disse tingene direkte eller indirekte, ved å holde oss tause.
For å bli kvitt dette viruset har folk slått seg sammen for å handle likt. Vi må konfrontere alle problemene i samfunnet på samme måte. Det er faktisk som å prøve å slukke brannen i naboens hus. Ved å slukke brannen, hjelper du både naboen din og du forhindrer at brannen sprer seg til ditt eget hus. Hver brann i vår globaliserte verden vil også nå fram til huset vårt en dag. Dette kan kanskje skje i morgen, om noen måneder, eller om noen år. Akkurat som corona-viruset.
La oss støtte flyktningene ved å ta tak i armene deres, eller ved å være deres stemmer for å stoppe kriger, uro og ulovligheter i landet de kommer fra. La oss gjøre problemene og lidelsene deres kjent over hele verden. La oss legge materielt og moralsk press på de som ikke anerkjenner vedtatte lover og regler.
Kort sagt, la oss handle på samme måte, være like opptatte av å stanse kriger, brudd på menneskerettigheter og behandling av flyktninger, som vi er i kampen mot et virus.
Oppmerksomheten og omtanken vår burde være like stor for disse menneskene i nød som for dette viruset. Et slikt engasjement ville være i tråd med vår menneskelige natur og hvordan ting burde være.
Denne omsorgen og oppmerksomheten burde være akkurat like stor for disse menneskene, som det er for dette viruset. Og denne oppførselen er helt menneskelig og naturlig. Dette er hvordan det skal være.
For en bedre forståelse av emnet anbefaler jeg deg å se filmen The Platform (+18) fra 2019 regissert av Galder Gaztelu-Urrutia.[3]
* Dear reader! If you want to share your thoughts about the article you read, you can reach me from my Instagram account.
Selim Dorak (@ slmdrk28) • Instagram photos and videos
